Eplehøst med syre og sødme

Eple Trio – pianist Andreas Ulvo, bassist Sigurd Hole og trommeslager Jonas Sjøvaag – har eksistert siden 2004, og allerede med debutalbumet «Made this» (2007) gjorde de det klart at den tradisjonelle, amerikanske pianotrioen på ingen måte var å betrakte som enerådende rollemodell. Både klanglig, melodisk/harmonisk og formmessig spente Ulvo, Hole og Sjøvaag opp et bredere lerret, og når de i disse dager presenterer album nummer fem, logisk nok titulert «5», er det nettopp originaliteten og autoriteten i triouttrykket som er mest slående.

Blandingsbrygg
Eple Trio-musikken er stadig vekk et blandingsbrygg ulikt alt annet der den også denne gang bygger på originalmateriale av Ulvo (5 låter), Hole (1) og Sjøvaag (3). Som alltid er arrangementene – i det ene øyeblikket minimalistiske, i det neste nærmest orkestrale – kreditert kollektivet, og triomedlemmene har også denne gang hatt en hånd med i produksjonen og omslagsdesignen (Sjøvaag).
Å beskrive Eple Trio som «lett gjenkjennelig» vil således være en underdrivelse. Identiteten er hele veien knallsterk, og det i en musisering som varierer fra orkestralt crescendosøkende til prosesjonsskridende, fra melankolsk folketonearv til rapsodiske eller uforstyrrelig insisterende ytringer. Noen streif innom klassisk romantisk kunstmusikk, arabiske toneganger og hissende tablas rokker ikke ved dette, inspirasjonen fra de mange kilder anrettes uærbødig, men respektfullt à la Eple Trio, og du mer enn aner en trio som stort sett bare har instrumentene til felles med en ordinær pianotrio, type «jazz».

Effektive grep
Lydene – klangene, tonefallene, sangen og perkusjonen – i Sigurd Holes ekspressivt buespilte kontrabass er ett av Eple Trios mest effektive identitetsskapende grep. Andreas Ulvos vekslende pianoklanger og robuste tilnærming er et annet, og varsom bruk av elektronikk og overdubbing en tredje. Til sammen etablerer dette alene en betydelig større uttrykksbredde enn formatet skulle tilsi, og med Sjøvaags følsomme fargelegging og særdeles kreative rytmiske driv fullt integrert i musiseringen, løfter Eple Trio seg ut av enhver bås. Snarere spiller de en form for moderne, sjangeroverskridende kammermusikk som ikke har så mye med jazz å gjøre, rent bortsett fra at den neppe kunne ha blitt spilt av andre enn jazzmusikere med store ferdigheter innen (instrumental) øyeblikkskommunikasjon. Triomedlemmenes evne og vilje til å spille hverandre gode i både innøvd og improvisert lende dirrer gjennom hele «5», og gjør den nesten timelange lyttereisen til en dynamisk pulserende lysttur, rik på så vel overraskelser som bekreftelser.

Terje Mosnes