Lån øret til Eple Trio

I en verden der musikken blir stadig sterkere, tar Eple Trio et modig standpunkt.
Av Ingmar Wåhlberg
Del på Facebook20.10.2008
Den klassiske jazzkonstellasjonen pianotrio har vokst i Skandinavia i de senere åra. Tord Gustavsen Trio og Esbjörn Svensson Trio har vel fått mest oppmerksomhet, men for min egen del har norske In The Country vært det mest spennende bekjentskapet, inntil jeg lånte øret til Eple Trios nye plate Widening the sphere of influence.

Eple Trio slapp sitt første album for vel et og et halvt år siden. Debuten Made this var preget av et særdeles neddempet musikalsk uttrykk. Det gikk så langsomt, stille og rolig for seg at det nesten ble for mye av det gode. Resultatet ble søvndyssende og litt enerverende. Oppfølgeren er imidlertid langt bedre balansert, og til dels langt mer temperamentsfull og full av overraskelser. At Mathias Eick og Even Hetle Hermansen stikker innom på hvert sitt spor gjør også sitt for variasjonen. Samspillet har blitt enda tettere; de tre musikantene vandrer hvileløst rundt hverandre og opptrer forbløffende demokratisk. Spesielt imponerende er kontrabass-spillet til Sigurd Hole; han tar like gjerne som pianist Ulvo ledelsen i samspillet.

Tankene mine går alle veier når jeg hører låtene på Widening the Sphere of Influence. Bandet selv oppgir Jan Johansson som en viktig inspirasjonskilde, og dette er hørbart, men ikke først og fremst gjennom det melodiske. Den stillferdige, men insisterende, tilnærmingen til det å formidle musikk opplever jeg som det største fellestrekket med den svenske pianisten.

Et annet fellestrekk med Johansson er det å med like stor selvfølgelighet hente inspirasjon fra de forskjelligste steder. I Eple Trios musikk hører jeg Bach, Debussy, King Crimson, Shining, Mogwai og folkemusikalske toner. På et fascinerende vis greier bandet imidlertid å knytte trådene sammen; uten å låte som noen kopister. Snarere høres det ut som om de har plukket opp inspirasjon fra mange ulike steder, over lang tid, og i fellesskap har funnet fram til en musikalsk plattform som de kan fabulere og improvisere ut fra. Det sterke kollektivet som formidles musikalsk befestes da også hvis man ser på hvem som har komponert låtene på albumet. Ulvo er hovedbidragsyter, men også Sjøvaag og Hole har bidratt, og alle låtene er arrangert i fellesskap.

Et låtmessig høydepunkt er den mørke og mystiske March of the Mystery Man. Denne filmatiske og dramatiske låta, sammen med den kryptiske tittelen, setter i det minste i gang min fantasi. Låta er oppfinnsomt arrangert. Den begynner med en langsom melodi i pianoet, som speiles av kontrabassen. Det utvikles videre til en felles improvisasjon mellom Ulvo og Hole, som her spiller kontrabass med bue. Musikken preges av nattstemning; sparsomme, mørke akkorder, sammen med bassens skimrende flageoletter. Bassen toner ut, og pianoet står igjen med spinkle, stille akkorder. Overraskende kommer trommene inn med en markant marsj-rytme. På en elegant og naturlig måte utvikler Ulvo en vandrende, skiftende og nesten aggressiv pianofigur som repeteres i ulike tonarter, samtidig som Howden Sjøvaag nærmest eksploderer bak trommene. Men hvem er egentlig the mystery man? Og hva er det som skjer halvveis; hvem er det som kommer marsjerende? Mørkt og mystisk er det, okke som.

Eclipse låter derimot ganske annerledes, med Even Hetle Hermansen (mest kjent fra Shining) stikker innom på gitar. Der March of the Mystery Man er utpreget melodisk, og lett å følge, låter Ecplise mer abstrakt og spiller på dynamiske spenn. Låta begynner og avsluttes nærmest i total stillhet, men har et stort crescendo, og minner på mange måter om post-rockens estetikk; et inntrykk som forsterkes av Hermansens støyete gitar. Det finnes også noen låter hvor Eple Trio leker med lytteren, blant annet på First Monday in October, hvor improvisasjonen kommer først og melodien til slutt i låta. Artig!

Noen av de andre låtene er mer ordinære; jeg synes blant annet at Mathias Eicks innhopp på Blackwater er pent og pyntelig, men ikke så mye mer enn det. Dette er imidlertid et av få spor jeg synes fremstår som ordinære. Omslaget er fabelaktig flott og er laget av trommeslager Jonas Howden Sjøvaag. Alt i alt er Eple Trios nye plate et friskt pust; med inspirasjonskilder utenom det vanlige skaper de et spennende musikalsk univers.